Berghia norvegica kryper frem blant rester av døde skjell. Foto Christian Skauge.

Sognefjorden som vi i første rekke ikke klarte å sette noe godt navn på. Etter hvert klarte de å skaffe frem et lite individ av den som ble sendt til oss på NTNU Vitenskapsmuseet, hvor den i stillhet ble liggende på et glass og vente på resultatene fra barcoding-analysene vi hadde utsatt den for. Samtidig som vi begynte å se nærmere på de genetiske resultatene, kom det forslag om å sjekke ut en del artsnavn på nakensegler fra norske farvann som var meget sjeldne, blant annet ble arten Berghia norvegica nevnt som et alternativ. Så vi satt med et genetisk resultat som plasserte denne i samme familie som Aeolidia papillosa og Aeolidiella glauca, men vi hadde kun ett lite individ som vi ikke turte å begynne å skjære i for å studere raspetunga. Heldigvis var tiden inne for å bli med på feltarbeid til Gulen i Sognefjorden igjen rett før påska 2012, og vi hadde satt klare mål om å finne denne arten og ikke minst finne nok individer til at vi kunne studere den nærmere.

Som sagt så gjort, Gulen som lokalitet for å finne et enormt utvalg av nakensegler forbløffet oss igjen. Ikke nok med at Christian Skauge fant flere flotte individer som han kunne ta både bilder og video av in situ, til og med vi nakensneglforskerne fikk flere anledninger til å finne denne arten i løpet av turen. Med gode observasjoner og beskrivelser av levende individer i lomma, og ikke minst en god håndfull individer som vi kunne ta med hjem og skjære ut raspeunga på, var vi ett stort skritt nærmere til å kunne sette det riktige navnet arten, nemlig Berghia norvegica.

I 1939 beskrev Nils Hjalmar Odhner, en godt etablert bløtdyrforsker ved det Naturhistoriske Museet i Stockholm, to individer av en art han hadde fått samlet inn i ytre deler av Trondheimsfjorden av selveste Carl Dons. Disse to individene var på forhånd fiksert i formalin og preservert i alkohol, så det meste av beskrivelsen dreide seg om sneglens indre strukturer slik som raspetunga, tarm- og leverstrukturer og tarmsystem. Med en begrenset beskrivelse av dyrets ytre utseende ble Berghia norvegica derfor værende et navn som etter hvert samlet støv i universitetets samlinger.

Her ser vi Berghiaen krype rundt i petriskåla sammen med det døde sadelskjellet det kom opp i hvor det også sitter en flott eggstreng. Foto Jussi Evertsen.

Helt frem til nå i 2012 da vi endelig har kunne børste støvet vekk og vise den frem i all sin prakt. I den opprinnelige beskrivelsen ble det funnet individer på opp til 3 cm som Odhner beskrev. Vi fant på Gulen flere individer på rundt 2 cm lengde. De viktigste ytre karakterene er formen på hodetentaklene og organiseringen av ryggtentaklene. Rhinophorene (hodetentaklene øverst på hodet) er lange og dekket med store runde papiller, mens ryggen er dekket av flere tydelige hesteskoformede rekker med lange og fingerformede ryggtentakler. Arten har så å si ingen ytre pigmentering, men har et lyserødt fargeskjær fra tarmkanalene som skinner gjennom. Slik som de genetiske resultatene våre viste, hører arten hjemme i samme familie som Aeolidia papillosa og Aeolidiella glauca, begge vanlige arter langs norskekysten, og de deler mye den samme strukturen på raspetunga. Men i motsetning til de to foregående artene som begge har relativt flate ryggtentakler og glatte hodetentakler, skiller de vorteformede hodetentaklene og runde ryggtentaklene Berghia norvegica klart ut fra disse. Denne arten er vår eneste nordlige representant for en eller tropisk dominert gruppe aeolidiidaer.

I løpet av feltarbeidet på Gulen kom det også klart frem at Berghia norvegica kun ble funnet ved å snu og vende på alt vi kunne komme over

Legg merke til de tydelig vorteformede hodetentaklene. Foto Christian Skauge.

av døde skjell og store steiner. Med andre ord ikke så veldig rart at denne arten har klart å unngå nysgjerrige blikk fra dykkere og undervannsfotografer i så lang tid. Ved å bruke denne iherdig møysomme metoden ble vi nesten forstyrret av å finne andre sjeldne arter slik som Tritonia lineata og Hero formosa. Ett funn av Berghia norvegica var litt mer spennende enn de andre, da denne ble funnet inne i et dødt sadelskjell sammen med en flott eggstreng. Dessverre fant vi ingen tegn til hva arten spiser. Selv om Aeolidia papillosa og Aeolidiella glauca som nærmeste slektninger i våre farvann er utadvendte og spiser på sjøroser, viser nakensneglene som gruppe at selv arter innen samme slekt kan ha vidt forskjellige føde preferanser. Vi vil derfor ikke ekstrapolere noen antagelser rundt fødepreferanser, men holder dette økologiske emnet åpent.

Christian Skauge har lagt ut en del flere bilder og faktisk en flott video av arten på denne flotte siden.

Referanser:

Odhner NH (1939) Opisthobranchiate mollusca from the westernand the northern coasts of Norway. Kgl. Norske Vidensk. Selsk. Skrift. 1939: 1-92

Nudier i lupa. Foto: Jussi Evertsen

nakensnegler. Etter siste dykk nå søndag ettermidag har vi funnet omlag 30 arter av nakensnegler, deriblant interessante funn av nye arter slik som Doto hystrix.
Christian Skauge har i samarbeid med Gulen dykkesenter i år også klart å organisere en fantastisk nakensneglsafari. I år har vi hatt langveisfarende deltagere helt fra Tyskland og Sveits, Danmark, Færøyene og Sverige, samt norske dykkere fra Trondheim, Oslo og Bergen. Som vanlig har vi hatt litt forelesninger om norske nakensnegler og undervannsfotografering, samt brukt mesteparten av tiden på innsamling av snegler og studier av disse både ut fra foto og nærmere stilstudier under lupe. Dette er nå det tredje året jeg og Torkild er med på feltarbeid

Flabellina lineata, en av de artene vi fant veldig mange av. Foto: Helgi Winter Olsen

her ute i Gulen, og vi har hatt stor lykke med å finne et stort antall arter av nakensnegler på hver tur. I år har tilstedeværelsen av nakensneglene vært mindre enn tidligere år og vi har så langt funnet omtrent 30 arter av nakensnegler. Av de anthobranche nudiene har vi funnet Aegires punctilucens, signaturarten for Gulen Lophodoris danielsseni, Onchidoris muricata, Diaphorodoris luteocincta, Archidoris pseudoargus, Cadlina laevis, Limacia clavigera, Polycera quadrilineata, Goniodoris nodosa, Palio dubia, Dendronotus frondosus, Doto cuspidata, Doto fragilis, Tritonia plebeia, Hero formosa, Eubranchus exiguus, Eubranchua farrani, Cuthona gymnota, Cuthona foliata, Cuthona viridis, Flabellina lineata, Flabellina nobilis, Flabellina pedata, Flabellina pellucida, Flabellina verrucosa, Facelina bostoniensis, Favorinus blianus og Favorinus branchialis.

For vår egen del har vi hatt stor interesse av å finne individer av en art nakensnegl som vi tror kan være Berghia norvegica. Dette er en art nakensnegl som er beskrevet fra Trondheimsfjorden i 1939 av Nils H Odhner, men som ikke har vært funnet siden. Vi må fremdeles jobbe mer med materialet som er innsamlet, men vi har funnet såpass mange individer at vi kan gjøre en grundig morfologisk og molekylær undersøkelse av arten.

Aegires punctilucens er en mester i kamuflasje. Foto: Helgi Winter Olsen

Doto hystrix ble beskrevet først i 1981 fra de Britiske øyene og har veldig få funn i retning av våre farvann. Vi kan vel faktisk si at de individene vi har fått inn i løpet av denne nudisafarien er de første sikre innsamlinger av denne arten her oppe.

Ellers jobber vi videre med Flabellina gracilis, en liten art som er vanskelig å skille fra små individer av andre flabellinider slik som Flabellina browni. Vi har funnet individer som vi kan jobbe videre med men det er alt for tidlig å kunne sette noe navn på disse bittesmå individene av flabellinider som vi har samlet inn for videre studier.

Flabellina pedata var ganske dominerende i områder med tare og hydroider. Foto: Helgi Winter Olsen

Det som er verdt å merke seg i løpet av de gangene vi har vært her er at vi finner svært få svampspisende arter av nakensnegler. Arter slik som Archidoris pseudoargus er kun funnet ytterst noen få ganger, og arter slik som Jorunna tomentosa, Rostanga rubra og Geitodoris planata har vi ikke funnet i det hele tatt her ute. Kan hende at vi må dypere enn 30-40 meter for å finne dem?

Nudibranchs were being studied straight after collection. Photo: Torkild Bakken

This year’s nudibranch safari had attracted marine biologists, hobby biologists and several top underwater photographers. The attendance was international, with participants from Norway, Sweden, Denmark and the Faroe Islands. Gulen Dive Resort offers a fantastic house reef area with several different habitats suitable for many nudibranch species. Practically every single dive was done straight off the pier.

We made many interesting observations on last year’s nudibranch safari, and were expecting a lot this year. The expectations were met – easily. In total we found 49 species of nudibranchs, 13 more than last year.

The highlights were two species never before registered in Norway, Goniodoris castanea and Onchidoris oblonga. Tritonia lineata was also rediscovered – this species has not been seen since the original observation at Florø in Norway by G.O. Sars in 1878. In addition to these treats, we found several nudibranchs that really had us thinking very hard. We might be talking about new species.

Jussi is drawing and taking notes on a Doto species we are not yet able to identify. Photo: Torkild Bakken

The list below shows all the species found during the nudibranch safari. Some findings need closer scrutiny for a certain identification, so the list does not count all 49 species.

We would like to extend our thanks to organizer Christian Skauge as well as to Monica Bakkeli and Ørjan Sandnes at Gulen Dive Resort for organizing the nudibranch safaris.

Link to Gulen Dive Resort

This is a translation of a previous article from March 2011. Translation by Christian Skauge.

The participants in the nudibranch safari were totally hooked. The nudibranchs showed up in many different variations – a big thanks to Hege Bye-Børresen for her confectionery artwork! Photo: Torkild Bakken

Diaphorodoris luteocincta fra Mausundvær ytterst på Frøya der vi ofte finner den i stort antall. Foto: Jussi Evertsen.

I 1870 fant og beskrev havforskeren Mikael Sars Doris luteocincta fra Vallø utenfor Tønsberg i Oslofjorden. Arten er meget karakteristisk i rødt og gult, samt at den har et tydelig haleparti som stikker utenfor kappa. Som onchidoridider flest har denne arten en bred og oval kappe som er dekket med et stort antall tydelige koniske tuberkler. Den har tydelig lamellate rhinoforer (hodetentakler) og en liten gjellebusk som stikker opp helt bakerst på ryggsiden av kappa. I motsetning til de andre onchidorididene, har Diaphorodoris luteocincta en utvidet fot som ender opp som et tydelighaleparti som stikker frem bak kappa. Hos de aller fleste individene vil vi også se en bred gul ring som følger kappekanten rundt hele dyret, samt et stort rødt parti som strekker seg på ryggsiden fra rhinoforene og ned til gjellebusken. Ofte har den også en hvit stripe som går ned hele halepartiet. Legg merke til at kappetuberklene ikke har denne ytre pigmenteringen. Denne lille arten kan bli opp til 11 mm lang.

Diaphorodoris luteocincta har lenge også vært inkludert i slekten Onchidoris, selv om den lenge har blitt beskrevet som ganske så forskjellig fra denne slekten i form av det utstikkende halepartiet og ikke minst indre anatomi av gjellebusken. Årsaken til dette var at slekten Diaphorodoris ikke kom på banen før i 1923 da de to engelske naturhistorikerne Tom Iredale (ornitolog og malakolog) og Charles Henry O’Donoghue (malakolog) opprettet denne nye slekten for denne arten. Dessverre ble Diaphorodoris kun presentert som navn, og ingen beskrivelse av slekten ble gitt. Derfor ble slektsnavnet Diaphorodoris lenge oversett, og selv i moderne litteratur blir D. luteocincta ofte presentert som en Onchidoris. Men, det finnes heldigvis nå gode beskrivelser av slekten Diaphorodoris som vår art hører inn under (se blant annet Millen 1985 og Fahey & Valdès 2005).

Som onchidoridider flest, er Diaphorodoris luteocincta også en mosdyrspiser,  men vi finner den ikke som mange arter innen slekten Onchidoris i tareskogen, men heller på hard bunn nedenfor og rundt denne. Dette er fordi D. luteocincta spiser på greindannende mosdyr som Crisia og Smittina. I norske farvann er D. luteocincta funnet nord til Trondheimsfjorden.

Referanser:

Sars M (1870) Bidrag til Kundskab om Christianiafjordens Fauna. II. Nyt Magazin for Naturvidenskaberne 17:113-232

Millen S (1985) The nudbranch genera Onchidoris and Diaphorodoris (Mollusca, Opisthobranchia) in the norteastern Pacific. The Veliger 28:80-93

Fahey SJ, Valdès A (2005) Rewiev of Acanthodoris Gray, 1850 wit a phylogenetic analysis of Onchidorididae Alder & Hancock, 1845 (Mollusca, Nudibranchia). Proceedings of the California Academy of Science 56:213-273

During fieldwork at Hitra in October this year we observed an enormous abundance of one of our most common nudibranch species, Polycera quadrilineata. Even though this nudibranch is a common sight, we must not forget Polycera faeroensis, a similar species with only a handful of observations along the Norwegian coast.

Polycera quadrilineata (Müller, 1776) and Polycera faeroensis Lemche, 1929, are two representatives of a small family of nudibranchs called Polyceridae, which comprises the genera Colga, Limacia, Palio and Polycera in norwegian waters. Within this family only Limacia clavigera and P. quadrilineata can be considered to occur commonly here in Norway (north to Lofotoen). Colga is a little known genus that has been found from Spitsbergen and the Barents Sea south to Bodø along the norwegian coast. Palio is represented with two species of which one can be considered rare.

Polycera quadrilineata. Photo: Jussi Evertsen

The basis for the family Polyceridae is Polycera quadrilineata which in 1776 was described by Otto Friedrich Müller from the Drøbak Sound. This species reaches a length of 40 mm, and is characteristic with its translucent white body with yellow appendages. Firstly, note the 4-6 oral tentacles around the mouth in front of the rhinophores. Secondly, note the yellow blotches scattered around the dorsal side of the body and the yellow broad stripe that completes the tail from the gill bush. Sometimes the yellow blotches melt together forming several continuous stripes integrated with black stripes (zebra-stripes). The species epithet “quadrilineata” given by Müller is based on such pigmented individuals. Our observations of P. quadrilineata from central Norwegian localities indicate that zebra-stripes individuals are rather rare. However, from the west coast of Sweden, Anita Tullrot wrote a PhD dissertation investigating any possible molecular differences between normally pigmented and zebra-striped individuals of P. quadrilineata, but could not find species-specific differences.

In 1929, the Danish malacologist Henning Lemche, found individuals of Polycera from the Faroe Islands which did not fit the morphological variations in Polycera quadrilineata, and described Polycera faeroensis. This species differs in external morphology from P. quadrilineata in the number of oral tentacles and the frequency of yellow blotches – P. faeroensis normally has 8-12 oral tentacles while P. quadrilineata has 4-6, and the yellow blotches on the dorsal side of the body seem to be absent in P. faeroensis.

Polycera faeroensis. Photo: Nils Aukan

For a long time Polycera faeroensis was only known from the Faroe Islands and the west coast of Sweden, but has in recent times also been found around the British Isles. Here in norwegian waters it was missing until 2004, when we finally found this species from Bud at the coast of Møre and Romsdal after being informed by Nils Aukan who had taken very good photos of it. In our search of this species we also found specimens previously not published in the scientific collections at the NTNU Museum of Natural History and Archaeology here in Trondheim identified by Henning Lemche himself, which showed a distribution from Hjeltefjorden near Bergen to the Trondheim fjord.

Both species feed on bryozoans like Membranipora and Electra, and Polycera quadrilineata is one of the most common species of nudibranchs you can find in our kelp forests. We assume that P. faeroensis can be found in the same habitat as P. quadrilineata, but Nils Aukan has informed us that his observations of this species are usually a bit deeper than where he observes P. quadrilineata.

Med Onchidoris muricata skal vi igjen tilbake til slutten av 1700-tallet, nærmere bestemt 1776 da vår nå kjente og kjære Otto F Müller fant og

Onchidoris muricata i godt driv nederst i tareskogen, legg merke til antallet lameller i rhinoforene. Foto: Jussi Evertsen

beskrev arten fra færøyske farvann. Hans beskrivelse var som datidens metode for beskrivelser av arter ganske kort. Og som vi vet, så holder det ikke alltid med korte ytre beskrivelser for å skille de ulike artene av onchidoridider fra hverandre, så det kan opp gjennom 17- og 1800-tallet være vanskelig å bestemme seg for hvilke arter onchidoridider de gamle naturhistorikerne egentlig hadde foran seg. Derfor har O. muricata ofte blitt blandet sammen med en god del andre arter av Onchidoris og Adalaria. Men med den samlede informasjonen vi har i dag, så kan vi sette sammen en mer eller mindre god beskrivelse. O. muricata er en liten tass som er observert til å bli mellom 14-20 mm stor, og som har en rund kappe (ryggside) der kroppsfargen varierer fra gjennomsiktig hvit til kremgul. Den har et stort antall tuberkler på ryggsiden der størrelsen avtar ut mot kanten på kappa. Disse tuberklene er nesten kulerunde i formen og nesten flate i toppen. Men her må vi passe på, fordi de mindre tuberklene langs kappekanten ofte har en spissere utforming. Gjellebusken er tydelig med enkle forgreininger, og hodetentaklene er lange og slanke og har sjelden mer enn 12 lameller. Nå må vi også huske på at hos onchidorididene så kan gjellebusk og hodetentakler trekkes inn i kappa, så når vi skal studere disse artene nøyere, må vi virkelig dulle med dem og forstyrre dem minst mulig. Helt siden arten for første gang ble funnet fra Færøyene, har utbredelsesområdet blitt utvidet fra kysten av Frankrike i sør til Svalbard og Barentshavet i nord samt østkysten av Nord-Amerika, og både størrelsesintervall og beskrivelser varierer en god del ut i fra hvor i utbredelsesområdet arten har blitt observert.

Adalaria proxima slik illustrert i Alder & Hancock 1852, part VI, plansje 9, figur 10-16

Adalaria proxima ble på midten av 1800-tallet beskrevet av de britiske naturhistorikerne Joshua Alder og Albany Hancock, for oss best kjent for sin «A monograph of the British nudibranchiate mollusca» fra 1845-1855. I sjette del av monografien fra 1852, beskriver de A. proxima, og imponerende nok har de også håndtegnede fargeplansjer av de aller fleste artene. A. proxima er i ytre trekk veldig lik Onchidoris muricata. Den blir litt større, fra 17-25 mm stor, og varierer i farge fra gjennomsiktig hvit til gul og oransje. Tuberklene på ryggsiden er også her runde i formen, men blir ofte beskrevet som å ha en noe spissere form enn de hos O. muricata. Men som sagt, når formen på tuberklene kan varierer fra de store mot midten på ryggsiden til de mindre langs kappekanten, kan dette være en vanskelig karakter å bruke. Hodetentaklene derimot har flere lameller enn vi observerer hos O. muricata, og kan bli rundt 19 i antallet. Men antallet varierer med størrelsen og vi må ha tunga i rett munn når vi sammenligner antallet mellom individer fra disse to artene. I 1958 undersøkte Thomas Everett Thompson ontogenien (hvordan organismer utvikler seg) til A. proxima og beskrev ganske greit antallet lameller i hodetentaklene i forhold til størrelsen på individene (gjeldende for britiske farvann), men tilsvarende arbeider er ikke gjort på for eksempel O. muricata. Slik som O. muricata har A. proxima et veldig bredt utbredelsesområde, fra den engelske kanalen og nord til Grønland, samt langs østkysten av Nord-Amerika.

Begge artene har en sublittoral dybdeutbredelse, og vi kan faktisk finne dem i stort antall helt nederst i fjæra og ned i tareskogen. Som mosdyrspisere lever de hovedsakelig av skorpedannende mosdyr som vokser på tang og tare, dvs. Electra, Membranipora og Alcyonidium, der Onchidoris muricata har et noe bredere matfat og går også etter skorpedannende mosdyr på hardbunn, slik som Umbonula og Porella. I og med at de deler det samme habitatet, er sannsynligheten stor for at vi kan ha begge artene til stede når vi finner dem. Det er derfor vanskelig å vite med sikkerhet hvilken art vi har funnet når vi står nede i fjæresteinene og beundrer fangsten. Sikker identifikasjon krever derfor at vi må studere individene nøyere enten i lupa eller fiksere de for videre anatomi der vi kan se nærmere på oppbygningen av tennene i raspetunga. Våre resultater fra å ha barcodet et stort antall individer vi har identifisert til begge artene ved kun å se på ytre karakterer, har slått fast at vi hovedsakelig har funnet O. muricata fra våre lokaliteter langs norskekysten. Dette bekrefter hvor vanskelig det er å skille disse artene kun på ytre karakterer, og at vi må jobbe videre med å finne andre karakterer som kanskje kan avsløre nøkkelen til en god artsdifferensiering basert på ytre morfologi.

Referanser:

Alder J, Hancock A (1852) A monograph of the British nudibranchiate mollusca: with figures of all the species. Part VI. Ray Society, London.

Müller OF (1776) Zoologiae Danicae. Prodromus seu animalium Daniae et Norvegiae ingenarum characteres, nomina, et synonyma imprimis popularium, xxxii:282 pp.

Thompson TE (1958) Observations on the radula of Adalaria proxima (A. & H.) (Gastropoda Opisthobranchia). Proceedings of the malacological society of London, 33:49-56.

Limacia clavigera i klassisk positur der den beiter på mosdyret Membranipora. Foto Jussi Evertsen

Limacia clavigera er en art som vanskelig kan forveksles med noen andre arter av nakensnegler i norske farvann. Arten er lett kjennelig på den hvite kroppen med et gjennomsiktig blåskjær, samt tydelig gule tentakler rundt hele kroppen. Selve kroppen er relativt avlang og smal, men langs kanten på ryggsiden sitter parvise serier med kraftige pølseformede ryggtentakler som er vendt innover mot midten på kroppen. Rundt hodet er disse tentaklene kortere og tett besatt med små hårlignende papiller. I tillegg finner vi et stort antall korte og vorteformede tuberkler på ryggsiden. Både hodetentaklene (rhinoforene), tentaklene rundt hodet og ryggtentaklene, og gjellebusken har tydelige gule tupper, noe som gjør at denne opp til 4 cm store arten er enkel å få øye på. Allerede i 1776, da Otto Frierdrich Müller beskrev arten fra Drøbaksundet, bet han seg merke i dette, og skrev i sitt verk om Danmarks og Norges sieldne og ubekiendte dyrs historie fra 1781:» Man vil ikke letteligen se et nydeligere Dyr end nærværende Limacie: et galleret, halvt gjennemsigtigt, himmelblaat og hvidt blandet, med safrangule Knuder og ligefarvede fremstaaende Köller udpyntet og bevægeligt Væsen, innbyder strax Natursögeren til en nöyere Beskuelse.»

Som Polycerider flest beiter Limacia clavigera på et stort utvalg av skorpedannende mosdyr. Arten er hovedsakelig sublittoral, dvs. at vi finner den fra fjæra og ned mot en hundre meters dyp. Tareskogen er derfor midt i smørøyet av dens dybdeutbredelse, og vi finner den som oftest både på tareplantene der den beiter på skorpedannende mosdyr som Membranipora og Electra, og helt ned i bunn av tareskogen der den vandrer rundt på stein og berg på jakt etter kraftigere mosdyrskorper som Callopora og Umbonula. Med andre ord en allsidig art som man ikke behøver å lete etter spesifikke habitater for å få øye på. Langs norskekysten har den så langt blitt funnet nord til Lofoten.

To individer av Limacia clavigera i et befruktende øyeblikk. Legg merke til de tydelige blåskjæret i den hvite kroppen. Foto: Jussi Evertsen.

Colga pacifica slik illustrert i GO Sars (1878), individet er 44 mm i lengde

Som tidligere nevnt i bloggen om Polycera, så tilhører slekten Colga også Polyceridene. I likhet med de andre slektene i denne familien (Limacia, Polycera og Palio) har Colga en avlang kroppsform med tydelig gjellebusk og lamellate rhinoforer (hodetentakler), samt et varierende antall orale tentakler og andre utvekster på ryggsiden. Det særegne med Colga er i første øyekast de orale tentaklene og det store antallet papiller (avlange utvekster) på ryggsiden. Hvis vi begynner forfra rundt hodet, så sitter det et stort antall orale tentakler tett i tett rundt hele hodet. Rett bak rhinoforene og midt i “panna” mellom rhinoforene tar ryggpapillene over, og de sitter langs kanten på ryggsiden langs hele dyret ned til halen, samt at de fra midt på hodet sitter i mer eller mindre tydelige rekker også helt ned til halen der de danner en lav kjøl. Dette gir Colga et ganske rufsete utseende der disse papillene dekker så å si hele oversiden. Langs norskekysten er individer funnet opp til 65 mm i lengde, og kroppsfargen er beskrevet som gjennomsiktig gulhvit der de indre organene kan skinne igjennom kroppen.

Vi har to arter av Colga innenfor norske farvann. Den første heter Colga pacifica. Denne har siden 1806 blitt observert langs norskekysten fra Finnmark så langt sør som Bodø, men ble ikke skikkelig beskrevet før i 1894 av den danske legen Ludvig Sophus Rudolph Bergh. Årsaken til dette var at Abildgaard i 1806 henviste til Doris lacera som egentlig er en helt annen art nakensnegl. Den andre arten heter Colga villosa, en art som ble beskrevet fra Bellsund på Svalbard av Nils Hjalmar Odhner i 1907. Dette er så vidt vi vet to gode arter som i ytre trekk er helt like, og undersøkelser gjort i russiske deler av Barentshavet og Stillehavet av Martynov og Baranets i 2002 tyder på at de morfologisk bare kan skilles på reproduksjonsorganene.

Ingen av disse artene har for våre farvann blitt observert siden 1939, da Odhner rapporterte funn fra lokaliteter rundt Hammerfest. I 1878 skrev Georg Ossian Sars at han hadde funnet arten “meget almindelig” fra Bodø i sør til Vadsø i nord, og gav samtidig en meget god beskrivelse av arten. Det er illustrasjoner fra denne beskrivelsen vi har benyttet i denne bloggen. Selv om vår første DINO-ekspedisjon i 2002 saumfarte kysten fra Vadsø til Mo i Rana, har Colga så langt unngått å bli observert langs norskekysten i moderne tid. For oss er dette en av de få artene vi ennå ikke har hatt mulighet til å barcode, og problemstillinger om C. villosa kun opptrer rundt Svalbard, eller om vi har en blanding av disse to artene i hele vårt utbredelsesområde, eller om de viser seg å være nærmere beslektet, blir vanskelig å besvare før vi faktisk har ferskt materiale å jobbe med.

Referanser:

Abildgaard i Müller OF (1806) Zoologiae Danica. Zoologiae Danica 4: [vi] + 46 pp., pls. 121-160. Havniae.

Bergh LSR (1894) Die Opisthobranchien. Bulletin of the Museum of Comparative Zoology, Harvard 25(10):125-233.

Odhner NH (1907) Northern and arctic invertebrates in the collection of the swedish state museum (riksmuseum). III.  Opisthobranchia and pteropoda. – K. svenska Vetensk.-Akad. Hand. 41: 1-118.

Martynov AV, Baranets ON (2002) A revision of the genus Colga Bergh (Opisthobranchia, Polyceridae), with description of a new species from the North Pacific. Ruthenica 12(1):23-43.

Odhner NH (1939) Opisthobranchiate mollusca from the western and northern coasts of Norway. – Kgl. Norske Vidensk. Selsk. Skrift. 1939: 1-92.

Sars GO (1878) Bidrag til Kunskaben on Norges arktiske Fauna. I. Mollusca Regionis Arcticæ Norvegiæ. Oversigt over de i Norges arktiske Region forekommende Bløddyr. Universitetsprogram for første halvaar 1878, Christiania: Brøgger, s. 1-466.

Polycera quadrilineata både som den mer vanlige fargevarianten med kun gul pigmentering og den zebrastripete varianten. Foto: Nils Aukan.

Polycera quadrilineata og Polycera faeroensis er to representanter for en liten familie nakensnegler kalt Polyceridae som omfatter slektene Colga, Limacia, Palio og Polycera. Innen disse slektene kan vi strengt tatt si at kun Limacia clavigera og P. quadrilineata er arter som forekommer vanlig langs norskekysten (nord til Lofoten). Colga er en i moderne tid lite kjent slekt som har representanter både fra Barentshavet og Svalbard med funn langs norskekysten så langt sør som til Bodø. Palio er representert med to spesielle arter der den ene for våre områder kan karakteriseres som meget spesiell.

Utgangspunktet for Polyceridene er Polycera quadrilineata som allerede i 1776 ble beskrevet av Otto Friedrich Müller, en dansk naturhistoriker som beskrev mange marine dyr fra blant annet Drøbaksundet. Arten er observert å bli opp til 4 cm lang, og er ganske karakteristisk med sin nesten gjennomsiktige hvite kropp som har gule tentakler rundt hodet og gule gjellebusker. Legg merke til de orale tentaklene som sitter på framsiden av hodet foran hodetentaklene – disse sitter i et antall av normalt 4 til 6 stykker. Kroppen er ellers besatt med et antall store og gule vorteaktige flekker, samt en bred gul stripe som går fra

Polycera quadrilineata i en fargevariasjon som ligger mer opp mot typebeskrivelsen til Otto F Müller. Foto: Jussi Evertsen

gjellebusken og ut i halen. Av og til forekommer individer med en annen pigmentering, der de gule vorteaktige flekkene smelter sammen til flere kontinuerlige rekker som bindes sammen av sorte striper (zebrastriper) – akkurat slik som hos typearten beskrevet av Müller, og senere ytterligere beskrevet i 1781: “Den firestregede er mer munter og bevægelig end Limacierne i Almindelighet, thi disse ere gemeenligen, ligesom Sneglene, langsomme og adstadige. Den skynder sig hastigen frem, og bevæger Hovedet snart til venstre, snart til höyre Side, lig de smaa legende Killinger.” Artsnavnet quadrilineata henspeiler derfor på de fire tydelige gule og sorte stripene som er til stede hos en del individer av arten. Her i Trøndelag er individer med sorte og gule striper en sjelden vare. I Sverige gjorde Anita Tullrot i 1998 en undersøkelse på P. quadrilineata og som resulterte i en doktoravhandling om disse. Her ble blant annet de zebrastripete individene undersøkt for genetiske ulikheter fra de mer vanlig pigmenterte individene, men ingen forskjeller kunne spores.

Så gikk det mange år, faktisk helt frem til 1929, så fant den danske snegleforskeren Hennning Lemche individer av Polycera fra Færøyene som ikke passet inn under variasjonen som vi har sett hos P. quadrilineata. Han kalte arten etter stedet, altså Polycera faeroensis, og baserte forskjellene blant annet på antallet orale tentakler og færre gule vorteaktige flekker. Utgangspunktet for denne arten av Polycera er som over (bortsett fra de med zebrastripene), men Lemche la merke til at P. faeroensis har 8-12 orale tentakler mens P. quadrilineata bare har 4-6. I tillegg har P. faeroensis færre gule vorteformede flekker, og hvis de er tilstede, former de heller en bred gul stripe som strekker seg fra hodet og ned til halen på hver side av kroppen.

Polycera faeroensis med karakteristisk stort antall av orale tentakler og mangel på gule pigmentflekker. Foto: Nils Aukan.

Lenge var Polycera faeroensis kun observert av Lemche selv fra Færøyene og vestkysten av Sverige, men har i senere tid fått mange funn også fra de Britiske øyene (Thompson & Brown 1984). Her i Norge har ingen notert så mye som et komma om arten, før vi i 2004 endelig fant levende individer utenfor Bud på Mørekysten etter tips fra Nils Aukan som hadde tatt bilder av arten i samme området og flere andre områder rundt kysten av Aure - hans samlede observasjoner av arten tyder på at vi finner den  dypere enn der man vanligvis finner P. quadrilineata. Vi var faktisk klar over eldre materiale i de marine samlingene ved NTNU Vitenskapsmuseet som Henning Lemche selv hadde vært inne og identifisert og som viste til en utbredelse fra Hjeltefjorden utenfor Bergen til Trondheimsfjorden.

Begge artene er mosdyrspisere, og Polycera quadrilineata er en av de vanligste artene vi kan støte på i tareskogen der den mesker seg med mosdyr som Membranipora og Electra som vokser på tareblad. Slik som på Skårøya nå i oktober, så kan P. quadrilineata opptre i enormt store antall og praktisk talt regne ned over deg der du trykker deg godt inn i tareskogens favntak. Våre fåtallige funn av arten her i Norge beror kanskje bare på at vi ser litt nærmere på neste P. quadrilineata vi møter neste gang.

Referanser:

Lemche HM (1929) Gastropoda Opisthobranchiata. The Zoology of the Faroes 3(1): 1-35.

Müller OF (1776) Zoologiae Danicae. Prodromus seu animalium Daniae et Norvegiae ingenarum characteres, nomina, et synonyma imprimis popularium, xxxii:282 pp.

Müller OF (1781) Zoologia Danica, eller Danmarks og Norges sieldne og ubekiendte dyrs historie. Bind I. Kiøbenhavn.

Thompson TE, Brown GH (1984) Biology of opisthobranch molluscs, vol. 2 no. 156. Ray Society. London.

Tullrot A (1998) Evolution of warning coloration in the nudibranch Polycera quadrilineata. Doctoral dissertation, University of Gothenburg.

Polycera faeroensis i fin positur for å telle antallet orale tentakler. Foto: Nils Aukan.

Innsamling av materiale i fjæra. Foto: Torkild Bakken

Feltkurs i marin biodiversitet ved NTNU falt sammen med høstens første storm, og vi ble værfast på Skårøya. Ikke så galt at det er godt for noe, det ga oss rikelig tid til å studere nakensnegler fra fjæra og lokale flytebrygger. Studentene mestrer nå de fleste artene vi vanligvis finner i fjæra, og de har i tillegg gjort flotte observasjoner. Forplantning og egglegging “live” er grundig dokumentert.

Hitra er vårt vanlige mål når vi arrangerer feltkurs i “BI2036 Marin biodiversitet” ved NTNU. Da liten storm tvang F/F “Gunnerus” til kai ved Kvenvær måtte vi endre opplegget vårt. Fjæra er et godt mål for undervisning, og alle 20 studentene gikk løs på fjæresonering ved Hitra leirskole på Skårøya.

Detalj av rhinofor på Adalaria loveni. Foto: Christoffer H. Hilde

Store og små Aeolidia papillosa var hyppig å se på flytebryggene ved leirskolen. Dette er en art vi vanligvis finner på slike steder der den spiser på sjøroser. Pongtongene vi har samlet inn materiale fra har vært rike på arter fra de fleste dyregrupper. Nakensnegler var rikt representert og stor entusiasme blant studentene har gjort at vi har funnet mye. Onchidoris muricata har det vært mye av, og Adalaria loveni er funnet i noen få eksemplarer. Disse er grundig studert, først og fremst fordi vi er på jakt etter Adalaria proxima. Derfor er telling av lameller på rhinoforene viet oppmerksomhet, en god karakter som skiller artene. Andre flotte arter som dukket opp var Facelina coronata, Cuthona gymnota, Flabellina verrucosa og Flabellina lineata.

Mest spennende var to individer Polycera quadrilineta som ble veldig glad i hverandre i en petriskål. I fullt påsyn startet de med kurtise. Rekkefølgen i hva som skjedde ble ikke notert, i alle fall startet den ene med å legge egg. Dette var spennende. Ikke akkurat oppsiktsvekkende, men artig å kunne følge prosessen der sneglen legger egg til en eggstreng.

En Polycera quadrilineata legger egg i en petriskål på lab. Foto gjennom stereolupe: Torkild Bakken

Men hva skjedde med det andre individet? Var det ren opphisselse som gjorde at rhinoforene plutselig ble svarte? Var de svarte i utgangspunktet? Inntil vi finner noe mer informasjon om dette drister vi oss med en påstand om at dette er sneglenes svar på rødming.

Polycera quadrilineata med mørk pigmentering er noe vi observerer av og til i Midt-Norge, det er mer vanlig lengre sør. Da er det store deler av individet som har mørk pigmentering. Det spesielle i dette tilfellet var at bare rhinoforene var mørkt pigmentert, og at det så ut som det skjedde mens vi så på.

Eggleggingen ble filmet gjennom okularet på en stereolupe.

Lenke til biologistudier ved NTNU